Dette innlegget har ingenting med hage å gjøre, men jeg poster det likevel, som et slags pauseinnslag mens vi sitter her og venter på varmere tider. Dette er en selvopplevd, sann historie fra virkeligheten.  Les og lær!

Herr Holmen og jeg har innsett av vi ikke akkurat kunne forventet noen topp-plassering hvis vi skulle meldt oss på VM i skismøring, vi hadde ikke engang fått rosende omtale i et klubb-mesterskap hvis denslags mesterskap hadde funnet sted. Vi har derfor ikke bedrevet utstrakt skisport, til tross for at løypenettet går 30 meter fra husveggen. Herr Holmens ektefelle, altså jeg, har nemlig en tendens til å komme hurtig opp på kokepunktet når det blir bakglatt, og tidligere tendenser har heller vært bedre gli bakover enn fremover på endel av våre skiturer.
Men plutselig en dag i januar fikk herr Holmen den gode idéen at vi burde investere i felle-ski, da slipper man jo å smøre. Dette utløste umiddelbar begeistring hos ektefellen og vi dro sporenstreks til sportsbutikken for å gjøre innkjøp.  Vi ble målt og veid, og vipps var handelen i boks. Vi hivde oss ut på tur i løypenettet som går på kryss og tvers på jordene her på Stange. Skiene mine var litt bakglatte, men dette fikk vi raskt ordnet opp i, siden man kan skyve bindingen fremover eller bakover etter hvor mye/lite gli eller feste man vil ha. Dette gikk jo som en drøm. Bare fryd og gammen og alle hjerter gledet seg.
Vi har gått endel mil på ski etter at vi kjøpte skiene, og en dag bestemte vi oss for å ta bilen til Gåsbu og gå til Målia hvor løypene er noe bedre enn det som er her nede. Bilen ble parkert, skiene kom på - og dermed startet elendigheta. Jeg har aldri noensinne hatt så forb...helv...bakglatte ski! Etter en kilometer motbakke med eder og galle, måtte vi stoppe og flytte bindingen, men tror du det hjalp? Ikke pokker! Det glapp for hvert bidige steg jeg tok, mens Steinar sjølsagt hadde ganske godt feste. Det måtte være noe feil med teknikken, vektoverføring, preikte Herr Holmen, det er viktig. Stut, tenkte jeg i mitt stille sinn, jeg overfører vekt på harde livet, men det fungerer for pokker ikke. Knurrrrr.
Ansiktsfargen begynte å endre seg, den antok en noe rødligere nyanse enn normalen. Dette skyldes hovedsaklig to faktorer: humør og temperatur. Fru Holmen begynte å nærme seg kokepunktet. Herr Holmen observerte endringen som var i ferd med å skje, holdt klokelig munn og spratt som en hare oppover motbakkene, mens jeg hang på stavene stadig lengre bak.
Flere steder måtte jeg ut i fiskebein, og da merket jeg at skiene merkelig nok virket mye lengre, de krysset over hverandre bak, så jeg måtte ta lengre fiskebeins-skritt enn det jeg kunne huske å ha tatt før, jeg gikk nesten ut i spagat. Jeg syns nok det var rart at det å flytte bindingen 1 cm frem skulle utgjøre så mye på bakskia. Tenkte ikke mer på det. Rødglødende sleit jeg meg videre, kilometer for kilometer. Lysken begynte etter hvert å verke, særlig på den ene sida. Tenkte ikke mer over det heller.
Endelig så jeg Målia i det fjerne. Jeg tenkte at der ville det være fint å dø. Masse folk som kunne være med å synge salmer. Jeg så for meg teksten på gravsteinen: Her har Nina Holmen endelig funnet hvile.
Men etter inntak av pølser, vafler, kanelsnurr, kvikklunsj, eplemost og kaffe virket jeg betydelig mer oppkvikket og var klar for å vende snuten hjemover.
Gleden ble kortvarig. Skiene var selvfølgelig like bakglatte. Lysken verket skikkelig, det gjorde vondt oppover magen for hvert steg jeg tok.  Humøret ble etterhvert det samme som på vei opp. Herr Holmen bemerket hvor imponert han var over alle de spreke, gamle mennene som passerte. Ansiktsfargen nærmet seg lilla.
Endelig kom vi tilbake til bilen. De elendige møkka-skiene kunne tas av, og det var da vi så hva som hadde skjedd: Skiene våre ser helt like ut, men lengden er forskjellig, og jeg hadde prestert å ta feil, jeg hadde herr Holmens ski på det ene beinet. Ei lang og ei kort ski! ÆRRE MULLI! Ikke så rart det var bakglatt - den lange skia var jo beregnet for en som er BETYDELIG tyngre enn meg. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, heldigvis var jeg ikke mer sliten enn at jeg valgte det første.

Det var søndagsturen sin det, tenker jeg! 25 km uten feste!