I helga var det synkronslipp av fugleunger. Meisebarna, ungene til fluesnapperen og skjæreungene hivde seg alle ut i den store verden med mye støy og styr. Flyge-evnene var heller så som så, noen prøvde å fly oppover låveveggen, en unge hang opp-ned etter beina i tørkesnora og to skjæreunger gikk og stabbet midt etter gårdsveien. Mine to katter har p.t. totalt portforbud pga alle fugleungene, gjett om det er populært! Not! (som man sier i visse kretser)

...når de er mange nok!
Her ser det ut til at det er en liten flokk med bjørkefink som har klasket seg ned foran viltkameraet.

Her er noen av hønsene vi hadde frem til i fjor. Høner er artige husdyr å holde, det samme kan ikke sies om haner, som gjerne har en tendens til å være litt temperamentsfulle. Den hanen vi hadde, Sven-Erik, var i overkant temperamentsfull, mer folkevond egentlig, eller kanskje jeg skulle si det som det er: Hanen var gal, splitter pine GAL! Når han var ute og gikk med sitt harem, kunne han, hvis han var i det lunet, svinge bortom meg for å sjekke om jeg ville ha bank. Og hvis jeg rørte på meg, eller så ham i øynene på en- for ham - provoserende måte, så hivde han seg etter meg for å gi meg den oppstrammeren han mente jeg fortjente. Vi allierte oss med naboen og planla å fange ham inn og ta livet av ham, for han gikk jo til angrep på alle som kom innafor radaren. Datoen ble satt, men noen dager før dette skulle skje, fant jeg ham død under et tre, så da slapp vi det basketaket. Det var ingen her som var spesielt lei seg den dagen, kanskje bortsett hønene da, som hadde mistet sin store beskytter. Men vi ordnet med fin begravelse, en enkel og verdig seremoni, riktignok uten salmer og tårevåte taler. Stedet hvor han ble gravlagt (ved komposthaugen) fikk navnet "Sven-Eriks Plass".

LOVE IS IN THE AIR.
Her har det vært mange på sjekker´n, ser jeg. Det siste paret er ikke heeeelt der ennå, men du skal se det ordner seg.